Project Description

Minimalisme

Wikipedia beskriver minimalisme slik;

” Minimalistisk kunst og design kjennetegnes ved en redusering av form og virkemidler, ned til det mest fundamentale formale og innholdsmessige”.

Minimalisme innebærer da at funksjonen / bruksområdet til et produkt skal bestemme dens ytre utseende form, og dekor kan kun brukes hvis det styrker funksjonen. Følger en denne tankegangen videre, så er det veldig mekanisk og enkelt. Kjøkken er hvite da det forenkler renholdet, gummistøvler er svarte og biler er røde for å vises i trafikken.

Wikipedia beskriver etter min mening mer fraværet av stil, enn hva som kjennetegner minimalisme som egen stil.

Minimalismens yttergrense når en kommer til design er firkantede hvite former for kjøkken, uten personlig preg og dekor av noe slag. Denne forståelsen er først og fremst funksjonalistisk, og det er produsert en mengde slike kjøkken. Denne form for minimalisme har lett for å fremmedgjøre mennesket ovenfor sine omgivelser. Den bryter tilknytningspunktene mennesket har til omgivelsene. Den er basert på bruk og produksjonsteknikk.

Minimalisme er for meg knyttet opp rundt en livsanskuelse. Verden er full av forstyrrelser, som påvirker og forhindrer oss i å oppleve hva som er kjernen i våre sanseopplevelser. Alle mennesker er bærere av sine erfaringer, og disse erfaringene farger og forhindrer oss i å oppleve hva som er kjernen i det vi opplever. Vi føler og tolker, ikke sanser.

Jo mer vi har av ting rundt oss, bilder, pynt og nips når vi oppleve, – jo mer forstyrres vi, og beveges vekk fra kjernen i opplevelsen. Jo mer du er upåvirket og uberørt, jo mer vil du komme nærmere kjernen.  Derfor handler minimalisme i praksis om å bevisst velge bort forstyrrelser, med ønske om å stå og oppleve nåtiden så upåvirket som mulig. Ikke alltid finnes det en mening eller en kjerne, men man forholder seg da til dette tomme rommet.

Minimalistiske hjem preges ved at tilfeldig dekor og følelsestriggere som står omkring som pynt er fjernet. Man velger bort forstyrrelser og uvesentligheter, og forsøker å være i og oppleve nåtiden sterkere.

Jeg har hørt flere si om minimalisme at det er kjedelig, nakent og kaldt. Det kan den da også med god grunn være målt opp mot maksimalisme som hele tiden skal trigge følelser og minner.

Alle har vel brukt minimalisme aktivt i et galleri, hvor man bruker nakne vegger, ingen personlig dekor som skal påvirke vår opplevelse av kunsten vi er for å oppleve. Her søker man å øke oppmerksomheten ved å fjerne forstyrrelser.

Maksimalisme

Motsatsen mot minimalisme er maksimalisme.

Man fyller hus og dagligliv opp med pynt og gjenstander som trigger følelser. Det er mye av dette i Norske hjem. På alle hyller og hjørner står pyntegjenstander med og uten affeksjonsverdi for de som bor i huset. For andre besøkende gir det et rotete og springende bilde av den elle de som bor der.

Som maksimalist velger en alt, og følelsene flommer. Hjemmet er lastet med effekter som stimulerer uavhengig av årstider. Julenisser blir stående året rundt da de er koselige og minner om jul da familien er samlet, gråtende ”sigøynerbarn” har man lært at er sorgfyllt, og elg i solnedgang skal minne om Norsk natur. I tillegg til dette kommer puter, broderier, familiebilder og gudene vet ikke hva. Man kommer liksom ikke videre i følelseslivet, men gjenlever alt.

Minimalisme og fremmedgjøring

Fra 2002 husker jeg et bilde av et salongbord med topplate i ovale former, mørkt tre og ben av børstet stål som er tynne. Designet fanger ens nysgjerrighet, men også alt da materialet er kjent og kjedelig. Senere har jeg sett utallige bord over samme tema. Denne bordtypen er gjentatt, og blitt en minimalistisk standard.

Et kjøkken har fort tre, stål, plast, stein, og glass som materialer. Alt inngår i samme innredning. Tross mange ulike materialer, fysiske egenskaper, former og farger omtales dette som minimalistisk. Det forundrer meg er at minimalisme vurderes opp mot den ytre formen på møblet alene, og ikke helheten.

Denne blanding av materialer og uttryksformer er veldig overdrevet. Det gjelder spesielt moderne kjøkken. En kjøkkenøy med vifte av stål som henger fra tak kan bli plassert langt ut i rommet, og fremstår da lett som et monument som tar mye fokus grunnet plasseringen. De samme har jeg sett på soverom, hvor dobbeltsengen står alene midt på gulvet, og hvor det ellers er tomt.